Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, har bedt om innspill til utbygging på Campus Øst. To arkitektteam er engasjert til å utarbeide en mulighetsstudie, i samarbeid med det studentdrevet idéverkstedet UrbanLab. Mulighetsstudiet skal brukes i dialog med myndigheter.

Sterke krefter, bl.a. i Ås kommune, har ønsket tett og høy bystruktur med byliv. Det var før krigen i Ukraina ført til økt behov for beredskap og egenproduksjon av mat i hager, urbant landbruk, parseller, kolonihager og andelslandbruk. Kompetanse på mat og park er stor ved NMBU. Sentrale i denne sammenheng er fakultetene Landskap og samfunn (LANDSAM), Biovitenskap (BIOVIT), Realfag og teknologi (REALTEK), Miljøvitenskap og naturforvaltning (MINA) og Norsk institutt for bioøkonomi. (NIBIO). Forholdene ligger til rette for at de fem institusjonene utvikler en mat-park på Campus øst.

Området som skal transformeres er en plen på 100 mål, på størrelse med Barcode ved Oslo S. Det er sydvendt med god matjord. Det er en blågrønn akse fra NIBIO til Skogsdammen.

De blågrønne aksene med utsyn, oversikt, grønt og vann, har bundet sammen universitetet til en helhetlig trivelig og velfungerende enhet. Det er en akse fra Tuntreet via Andedammen til veksthusene, en annen fra utbyggingen sydover via en dam på Storplenen, til jordene i syd. En fjerde blågrønn akse er nylig etablert nordover fra utbyggingen via dam ved Veterinærbygning til Nord skogen. De åpne aksene er sentrale i Campus NMBU.

I Norsk ordbok står det at ordet campus kommer fra latin og betyr en slette, for eksempel i forbindelse med et universitet. Campus på norsk er et universitetsområde som ikke er i en by. Dersom Campus øst ved NMBU bygges ut med bystruktur, er det ikke lenger en campus.

Parker på NMBU er til for læring og rekreasjon. Det siste blir viktigere jo flere mennesker som lever i tette steder med høye hus, lite sol, lite grønt, lite hage og lite bakkekontakt.

Matmangel under verdenskrigen 1940-45, førte til at folk lært seg å dyrke mat der de bodde. Etter krigen høy kompetanse hos folk flest om frukttrær, bærbusker og grønnsaker.

Men med billig import og høye lønninger ble det ulønnsomt. I dag viktig at vi får tilbake kunnskap om utvikling av beredskapshage. I den sammenheng kan nevnes boken «Beredskapshagen – slik får du mat ut av plenen». Den ble utgitt i 2021, skrevet av Maria Nordrum, aktuell på grunn av Koronakrisen og har blitt enda mer aktuell med krigen i Ukraina. Den brukes fra og med 2022 i kurset Urbant landbruk ved NMBU.

Den er av interesse i forbindelse med utvikling av en mat-park på Campus øst.

Allment ønske om beredskap tilsier folkeopplysning om produksjon av grønnsaker, frukt og/eller bær i hundre tusener av hager, parseller, kolonihager og andelslandbruk. Beredskapen økes også ved mer kunnskap om egen lagring av mat og egen produksjon av frø og honning. Urin og/eller feses (menneskemøkk) kan en ofte nytte i en nærhage. Det gjør en mindre avhengig av kunstgjødsel for å få en frodig og produktiv hage.

Det blir mindre belastning på kloakksystemet og mindre overgjødsling av vann og sjø. Kompetanse på det har en ved NMBU. Nærhage fører til mindre behov for innpakking av mat i plast. Det er økende kunnskap om at stoffer fra plast er skadelige. I tillegg gir mat-hager bedre privat økonomi og reduserer behov for å reise langt vekk.

Småbrukerlærerskolen utdannet lærere som lærte opp småbrukere i smånæringer som småhagebruk. Den ble etablert i 1915 og da var kombinasjonen av teori og praksis noe nytt innen høyere landbruksutdanning. Vi fikk den fordi statsminister Gunnar Knutsen sa han ville gå av dersom Stortinget ikke vedtok etablering av småbrukslærerskolen.

Den gangen var det dårlig med mat for mange i Norge, slik som vi risikerer i nær fremtid. Som for beredskaps hager i dag var det i 1915 for lite tro på folks evne til å erverve seg kunnskap om å dyrke hage. På grunn av motstand fra ledelsen ved Norges landbrukshøgskole (NLH/NMBU) ble det ikke småbrukslærerskole på Ås, men på Sem i Asker. Den ble flyttet til Ås i 1965 og så nedlagt i forbindelse med «det store kunnskapskapsløftet» med løfting av teori bort fra praksis, til skade for begge deler.

Sosial bærekraft får en ved at gamle og unge sammen bedriver matproduksjon manuelt i små hagebruk. Da blir det mer aktuelt at unge bosetter seg nær foreldre. De eldre kan da bo hjemme lengre, få et mer meningsfylt liv, holde seg friskere, passe barnebarn og avlaste kommunen for utgifter til hjemmesykepleie og sykehjem.

Noen ukrainske flyktninger harkunnskap om matproduksjon i små hager. Kunnskap som Norge har behov for. De bør knyttes til utvikling og demonstrasjon av hvordan bedrive mat produksjon i små hager, parseller, kolonihager og urbant landbruk, både ved Universitet i Ås (NMBU) og i kommunene.

En mat-park bør utvikles av NIBIO (sikkerhet, bærekraft og innovasjon for mat), MINA (miljøvitenskap), REALTEK (informatikk, teknologi og lærerutdanning), LANDSAM (landskap og samfunn) og BIOVIT (biovitenskap). De vil øke sin og studentens kompetanse ytterligere med en slik park hvor teori og praksis møtes til gjensidig nytte. Norge har behov for egenprodusert kortreist mat på mindre områder ved og i bebyggelse.

Fakultetene LANDSAM og BIOVIT samarbeider allerede om en mastergrad i Urbant landbruk, med 0,9 mål jord ved Veterinærbygningen. Lærere ved de to fakultetene samarbeider med REALTEK og Vitenparken, om en demonstrasjons- og skolehage på om lag 2,5 mål. Den brukes i undervisningen og gir mat til Vitensenteret, der den ligger.

Campus øst ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet, bør utvikles til en park/campus med demonstrasjon av mat dyrkning og lagring, blant annet med tanke på små hager, parseller, kolonihager, urbant landbruk og andelslandbruk.