(Sandefjords Blad): Kontraktsspesialisten Christine er yr av glede. Sammen med kollegene i TechnipFMC i Kongsberg feirer hun oppstarten av et nytt jobbprosjekt.
Stemningen på kontoret er fantastisk. Alle gleder seg over veien videre.
Så ringer plutselig telefonen hennes. Når Christine ser det er gynekologen som ringer, får hun bange anelser.
– Jeg skjønte med en gang at det noe var galt.
Denne septemberdagen i 2019 ble livet hennes snudd på hodet.
For mens kollegene mingler og gleder seg over prosjektet, får hun beskjed om at det er funnet kreft i celleprøven hun tok uken før.
– Det var alvorlig, fikk jeg vite.
Denne septemberdagen ble starten på Christines lange og blytunge kreftmareritt.
#sjekkdeg
39-åringen vil gjerne dele sin krefthistorie.
Men ikke fordi hun vil at andre skal synes synd på henne.
Snarere tvert imot. Hun gjør det først og fremst fordi hun vil hjelpe andre jenter og kvinner.
Kanskje hennes historie kan redde ett liv? To? Tre? Eller flere?
– Det er mye fokus på #sjekkdeg-kampanjen for tiden. Thea (Steen) og Ida (Øye Bjørkvold) sto fram med sine krefthistorier, og var aktive i sosiale medier før de døde. De fikk fram viktigheten av å sjekke seg. Jo mer fokus det blir på dette, jo enklere blir det for andre å ta celleprøve. Så jeg vil gjerne være åpen om min historie, sier hun, og legger til:
– Om det kan føre til at enda flere sjekker seg, så er det verdt det.
En celleprøve tar noe sekunder, mens kreften Christine har, herjer i kroppen hennes 24 timer i døgnet.
Uregelmessig utflod
Uken før gynekologen ringer, får Christine plutselig uregelmessig utflod. Hun syntes det er rart, og bestemmer seg for å sjekke det ut.
En gynekologisk undersøkelse og celleprøve bookes.
Da hun satt i gynekologstolen, gikk alvoret opp for henne.
– Gynekologen ble plutselig helt stille. Hun ble kjempealvorlig, og sa at celleprøven måtte analyseres hurtig. Samtidig sa hun at hun ville sende en henvisning til Radiumhospitalet.
I dagene etter prøver Christine å forberede seg mentalt på at hun mest sannsynlig er kreftsyk.
Men er det i det hele tatt mulig å ta det innover seg?
– Da gynekologen ringte meg, og jeg fikk høre med ord at jeg hadde kreft ... Det var helt uvirkelig! Jeg hadde jo ikke noen symptomer på at noe var galt.
Midt i samlivsbrudd
Etter at hun får den sjokkerende nyheten av gynekologen, pakker hun sekken og drar raskt fra jobben.
Under kjøreturen fra Kongsberg til Sandefjord kommer tankene.
– Hele livet mitt passerte i revy mens jeg kjørte.
Så kom alle bekymringene.
På den tiden sto hun midt i et samlivsbrudd. Christine, som tidligere har bodd i både Larvik, Kvelde og utlandet, satt plutselig alene med huset i hjembyen Sandefjord.
Gynekologen ble plutselig helt stille. Hun ble kjempealvorlig, og sa at celleprøven måtte analyseres hurtig.
Christine Juul (39), diagnostisert med uhelbredelig livmorhalskreft med spredning
Sammen med eksen har hun en datter og en hund, som begge skulle ivaretas i denne prosessen.
– Situasjonen var bare tragisk, konstaterer 39-åringen.
Det var viktig for henne at både datteren og hunden fikk det bra i tiden som skulle komme.
– Jeg måtte forsikre meg om at de ville ha det bra, sier Christine, og sikter til datteren Andrine, som nå er åtte år gammel, og hunden Vesla (nå 12 år).
Stadium tre
Et godt samarbeid med ekssamboeren og familien, gjorde at Christine raskt fikk laget en logistikkplan for datteren og hunden.
Omtrent to uker senere drar hun til Radiumhospitalet. Hun er forberedt på et heftig behandlingsløp.
– Jeg tenkte at dette skulle gå helt fint. Jeg var sikker på at jeg ville bli kreftfri etter hvert.
Beskjeden hun får på sykehuset er derimot dyster.
Svært dyster.
Sandefjordkvinnen får vite at hun har livmorhalskreft.
Den har spredd seg til lymfene, og sjansen for å bli kreftfri er minimal.
Hennes verden falt i grus.
– Kreften var allerede på stadium tre, sier Christine.
– Da jeg fikk beskjed om at jeg trolig ikke ville bli frisk, aksepterte jeg det ikke. Nei, jeg kunne ikke godta det. Jeg var kanskje naiv optimist på den tiden.
Dro på jakt
I tre måneder fikk hun cellegift, samt både innvendig og utvendig stråling.
– Det var en tøff periode.
Totalt fikk hun 30 strålebehandlinger.
Da den siste var unnagjort, dro hun rett på jakt.
Christine var i elendig form, men jakte skulle hun. Det er hennes store lidenskap.
Da hun fikk beskjed om at hun var alvorlig syk, satte hun seg et mål om at hun i hvert fall skulle få med seg én jakttur i året.
Det ble en motivasjon for henne.
– Det var aldri et alternativ ikke å dra, Så selv om jeg så vidt orket å gå, og broren min måtte bære børsa, dro jeg på jakt. Det ble ikke så mye skyting, men jeg kom meg ut. Bare det ble en seier.
Uhelbredelig
Tre måneder etter behandlingen, bare uker før Erna Solberg stengte ned Norge vinteren 2020, ble det tatt nye bilder av kroppen til Christine.
Hun ble deretter kalt inn til en samtale på Radiumhospitalet.
Inne på et rom på sykehuset fikk hun dødsdommen.
– Cellegiften og strålingen hadde ikke fungert. Det var fortsatt kreft i kroppen min, og jeg fikk beskjed om at kreften var uhelbredelig. Det var kun palliativ behandling som kunne gis.
Tårene renner nedover kinnene hennes.
– Beklager, det er tøft å snakke om dette.
Christine fikk også presentert en dyster statistikk mens hun var på sykehuset.
– Jeg ble forespeilet at jeg, ifølge statistikken, hadde cirka fem år igjen å leve. Det er nå tre år siden. Så jeg har trolig kun to år igjen å leve.
Familie og arbeidskolleger har støttet henne fra dag én.
Men som følge av koronapandemien som herjet på den tiden, kunne ikke Christine ha med seg noen til samtalen på sykehuset.
– Da jeg fikk vite at kreften var uhelbredelig, var jeg helt alene. Det var helt jævlig å få en sånn beskjed uten å ha noen i familien der.
Fortalte sannheten
Ettersom Christine var ung, godt trent og til tross for den alvorlige diagnosen hadde en bra helse, foreslo legene en operasjon.
De ville gjerne gjøre et siste forsøk, i håp om å bedre situasjonen hennes.
Samtidig ble hun forespeilet at det kunne ende med utlagt tarm, fjerning av urinblæren og plastisk vagina. Christine synes det er tragikomisk, og hun må bare le:
– Plastisk vagina, liksom? Det var jo helt absurd å tenke på.
Christine fikk teste ut en stomipose i noen dager, slik at hun kunne se hvordan det eventuelt ville påvirke hverdagen hennes.
Jeg ble forespeilet at jeg, ifølge statistikken, hadde cirka fem år igjen å leve.
Christine Juul (39), diagnostisert med uhelbredelig livmorhalskreft med spredning
I tillegg fikk datterens bamser prøve ut slike poser.
– Vi måtte prøve å se det positive i situasjonen. Så vi latet som at bamsene til Andrine var syke og trengte stomiposer, forteller Christine.
Hun bestemte seg tidlig for at hun ville være åpen om sykdommen. Både med familie, venner og arbeidskolleger, men ikke minst også ovenfor datteren. Andrine vet at hun er alvorlig syk.
– Dette er ikke bare min reise, men også hennes.
Å snakke om det uten å gråte, er nærmest umulig.
– Det går ikke an å late som at ting er bra, når situasjonen er som den er. Det gjør bare vondt verre. Så da Andrine spurte om jeg var syk, var jeg ærlig. Jeg sa at jeg hadde fått kreft, og at jeg måtte få hjelp og behandling.
Ble operert
I årenes løp har datteren vært med henne på sykehuset, og sett at hun har fått både cellegift og stråling. Andrine har også overnattet sammen med moren på sykehuset.
– Hun tar del i mye. Samtidig får hun lov til å være barn. Det er viktig å ha en balanse der.
Åtteåringen får ikke vite alle detaljene rundt sykdommen, men hun vet at moren kommer til å dø som følge av kreften som herjer i kroppen hennes.
– Det er viktig å være åpen om situasjonen. Andrine får svar når hun spør om ting. Hun har også en åpen dør til helsesykepleieren på skolen. Vi har et veldig godt samarbeid med skolen. Det er jeg glad for.
Etter å ha gått noen runder med seg selv, bestemmer Christine seg for å si ja til operasjonen.
En dag i april 2020 skjer det. Hun våkner etter to-tre timer, men uten stomipose på magen. Der er det kun en bandasje.
– Jeg fikk beskjed om at operasjonen hadde gått bedre enn forespeilet. Alt hadde ligget bra til, og kreften var ikke sammenvokst. Legene fikk tatt et «clean cut», og livmoren og en lymfeknute med kreft ble tatt bort uten problemer. Dermed slapp jeg både stomi, fjerning av blære og plastisk vagina. Det var deilig!
Kreftstudie
Tre måneder etter operasjonen var hun på kontroll på sykehuset. Da ble det blant annet tatt en gynekologisk undersøkelse og sjekk av lymfeknuter. Legene mente det så greit ut.
Christine var glad og lettet.
Men lykken ble kortvarig.
Noen uker senere, i august 2020, fikk hun akutte magesmerter. Ambulanse ble tilkalt, og hun ble i hui og hast fraktet til sykehuset. Nye celleprøver ble tatt, og de avslørte nye kreftceller.
Hva nå?
Cellegift var testet, uten hell. Stråling var heller ikke alternativ, og operasjonen var også gjennomført.
Det var ikke så mange muligheter igjen.
Men legene snudde seg rundt, og Christine fikk plass i en ny kreftstudie, BEATcc.
Den skulle undersøke om immunterapi i kombinasjon med cellegift og kreftmedisinen Avastin kunne forlenge tiden for tilbakefall, sammenlignet med cellegift og medisinen alene.
Christine kom med i den delen av studien som ikke inkluderte immunterapi.
– Det var en nedtur. For jeg hadde så troen på immunterapi.
Høsten 2020 begynte hun med cellegift, i kombinasjon med Avastin.
I juli 2021, etter totalt 10–11 runder med cellegift, ble det imidlertid besluttet at den skulle kuttes ut.
Det hadde ingen effekt.
I april i år ble det også slutt på kreftmedisinen Avastin. Heller ikke den hjalp.
– Jeg måtte selv ringe til sykehuset i Tønsberg, og gi beskjed om at jeg skulle slutte med medisinen jeg trodde skulle holde meg i live.
Fant kjærligheten
Å stå i kampen mot kreften er tøft. Livet har vært tungt de siste årene.
Men midt opp i alle nedturene, kom det en opptur: Hun fant kjærligheten igjen.
I desember 2019 ble hun kjent med Arvydas (nå 33). De ble gode venner. Med tiden gikk vennskapet over til kjærlighet. De ble et par i fjor, og han flyttet raskt inn hos henne.
– Det er helt sprøtt, at jeg fant ham oppi alt dette, sier hun, og fortsetter:
– Han har vært med på mye, og har støttet meg hele veien. Og han har blitt værende, til tross for at jeg går rundt med en utløpsdato i panna. Jeg sa at han kunne gå fra meg, men han valgte å bli. Nå er vi et tospann.
Arvydas forteller at sykdommen aldri har vært noe hinder.
– For meg spiller det ingen rolle om hun har en sykdom eller ikke. Jeg tror livet vårt sammen er det samme som i alle andre forhold. Vi har alle våre oppturer og nedturer, gode og dårlige dager.
Han er imponert over den indre styrken Christine viser.
– Hun er fast bestemt på å nå sine mål, og har en stor utholdenhet og et ønske om å leve. Hun kjemper for seg selv og hjelper andre til å gjøre det samme. Ja, hun er en sterk og modig fighter. Uansett hvordan sykdommen prøver å påvirke henne og hvor vanskelig det er, står hun opp hver dag. Hun klamrer seg til livet og gjør det lidenskapelig og vellykket!
Å forlate henne har aldri vært et alternativ, ifølge 33-åringen.
– Som pårørende er det, etter min mening, viktig å ikke gi opp. Man må kjempe hver dag, som man vanligvis ville ha gjort for hverandre. Man må ha troen på at man kan overvinne sykdommen uten å la den definere deg, den syke personen eller forholdet. Det viktigste er at man må leve sitt normale liv hver dag.
– Ikke bare et nummer
Livet til Christine har vært en berg-og-dal-bane de siste tre årene. Hun har prøvd alle behandlinger som har vært tilgjengelig.
Det har ikke kommet av seg selv.
– I løpet av disse årene har jeg mast og krevd mye av både leger og sykepleiere. Jeg spør og graver, og utfordrer dem. De har nok vært litt lei av meg til tider, humrer hun, og legger raskt til:
– Jeg vil ikke bare være et nummer i kreftstatistikken. Jeg har et ansikt. Og et navn. Så den masingen kommer jeg ikke til å gi meg med.
– Tenker du at man nærmest må være relativt frisk når man blir alvorlig syk?
– Ja, absolutt! Man må kjempe for, og sette seg inn i, rettighetene sine. Og man må mase og tørre å spørre om ting som kanskje er vanskelig, svarer hun.
Som følge av kreftsykdommen har Christine mye smerter og plager, og hun er nå 100 prosent ufør.
– Kroppen min har fått skikkelig juling, sier 39-åringen, som foruten smertene blant annet sliter med fatigue, tinnitus, konsentrasjonsvansker, stivhet og betennelser.
Men det hender at hun tar turen innom arbeidsplassen, TechnipFMC. I 11 år har hun vært ansatt i det internasjonale selskapet som satser innen olje og gass.
– Gjengen der har vært utrolig støttende, og arbeidsgiveren min er veldig fleksibel. Jeg får lov til å jobbe når jeg orker. Det betyr mye, for jeg elsker jobben min. Det er mitt fristed, forklarer 39-åringen, som for øvrig kan skilte med en master i businessadministration og maskiningeniørutdannelse.
Immunterapi neste
Det er nå tre år siden hun fikk beskjed om at hun trolig bare har fem år igjen å leve. Med andre ord har hun ifølge statistikken trolig kun to år igjen å leve.
– Det er vel lov å håpe at den statistikken kan endres.
Immunterapi er det eneste hun ikke har prøvd på behandlingsfronten.
For meg spiller det ingen rolle om hun har en sykdom eller ikke.
Arvydas Čekalovas (33), samboeren til kreftsyke Christine Juul (39)
Men det skal hun trolig teste ut i løpet av nærmeste framtid.
– Legene på Radiumhospitalet har gitt meg beskjed om at jeg kan få immunterapi der. Det er en søknadsprosess som pågår nå, forklarer hun.
I månedsskiftet september/oktober skal hun ta nye bilder og prøver på sykehuset. Dersom alt ser greit ut, skal hun starte med immunterapi etter dette.
– Jeg har kreftceller rundt i kroppen, og svulster i bekkenet og ved hovedpulsåren. At det vokser inni meg må jeg bare leve med, og immunterapi vil nok ikke stoppe spredningen av kreften. Men jeg har troen på at den kanskje kan gi meg litt mer tid. Og kanskje hjelpe på smertene.
Christine undersøker også behandlingsmuligheter utenlands. Hun spinker og sparer i tilfelle det skulle dukke opp et privat behandlingstilbud som kan hjelpe henne. Men det ser ikke lyst ut.
– Foreløpig er det ikke så mange alternativer mot min diagnose. Det finnes dessverre ingen mirakelkur utenlands ennå.
«Ren» mat
Mens hun venter på immunterapi, prøver hun å være nøye med kosthold, ernæring og trening. Hun prøver å spise mest mulig «ren» mat, og ha et jevnt blodsukker.
– Riktig kosthold gjør noe med smertene. De blir mindre ved at jeg spiser mer «ren» mat, sier hun, og tilføyer at hun for eksempel unngår sukker og hvetemel.
Hun klarer ikke å venne seg til tanken på at hun skal dø snart. Men hun har akseptert sin situasjon.
Nå gleder hun seg over alle dagene hun får.
– Det er befriende ikke å være lenket til en sykehusseng. Så nå «gønner» jeg på, og gjør alt jeg kan.
Tid med familien er det hun prioriterer mest. Noen «bucket list» har hun ikke.
– Jeg har alltid gjort de tingene jeg har hatt lyst til. Eksempelvis har jeg gått Skottland på langs og England på tvers. Jeg har vært i Japan, svevd i luftballong i Litauen, kjørt Lamborghini på Rudskogen og gått på Mont Blanc i Frankrike. Jeg har gjort mye kult. Nå handler det om å bruke mest mulig tid sammen med familien. Det er det som betyr noe.
Hun mener at man må starte på en «bucket list» når man er frisk. Ikke når man er syk eller pensjonist:
– Da kan det være for sent.
En fighter
I helgen blir Christine å se i Badeparken. Når årets utgave av Stafett for livet arrangeres der, deltar hun som fighter.
I tillegg er hun lagkaptein for Sandefjord Kreftforening Ung-laget, hvor over 70 personer stiller.
– Vi har som mål å samle inn 50.000 kroner til kreftsaken via en digital innsamling.
I april i år var hun med på å starte Sandefjord Kreftforening Ung, en undergruppe hos Sandefjord Kreftforening. Christine er nestleder i det nyetablerte lokallaget, som er dannet for yngre kreftrammede og deres pårørende, for å bidra til å gjøre hverdagen deres enklere.
– Vi møtes månedlig, og arrangerer sosiale sammenkomster. Om noen vil bli med, er det bare til å ta kontakt via Facebook-sida vår, opplyser Christine.
39-åringen oppfordrer samtidig folk i Sandefjord til å delta i Stafett for livet.
– Den er til for en god sak, bemerker hun.
Årets utgave av stafetten kræsjer for øvrig med oppstarten av fuglejakta. Det gjorde at Christine fikk litt kvaler.
Men for henne er stafetten så viktig, at hun valgte å utsette fuglejakta noen dager. Dermed drar hun, samboeren og hundene på rype- og skogsfugljakt først om noen dager, etter at Christine har fått litt hvile.
– Jakt er terapi for meg. Men om jeg får skutt eller ikke er ikke så viktig. Det handler mer om å komme seg ut i naturen, og tenke på noe annet enn sykdom.
Planlagt gravferden
Nettopp jaktinteressen er noe som vil følge henne livet ut. Bokstavelig talt. Christine har nemlig planlagt hva som skal skje når hun dør.
Et gravsted med stein er ikke noe for henne.
– Jeg har lyst til at asken skal spres i et jaktterreng jeg er veldig glad i.
39-åringen har også skrevet ferdig sitt testament.
De fleste detaljene knyttet til gravferden er spikret.
– Jeg vil ikke ha noen tradisjonelle greier når jeg dør. Det jeg frykter, er at det skal bli en begravelse som ikke er meg. Jeg vil ha seremonien ute på Midtåsen. Der er det fint, sier hun, og drar på smilebåndet.
Hun røper at hun har fått tilbud fra et begravelsesbyrå. Hun vet dermed hva hennes egen gravferd vil koste.
– Det er ganske spesielt, sier hun alvorlig.
– Hvorfor har du lagt alle disse planene?
– Det er vel en forsvarsmekanisme som slår inn. Jeg vil ikke belaste familien min med dette. Samtidig liker jeg å ha kontroll. Jeg vil påvirke det jeg kan. Det er viktig for meg, svarer hun.
Hun har valgt ut et par sanger til seremonien også. «Cover Me In Sunshine» av Pink og Willow Sage Hart, samt Jenn Johnsons «You're Gonna Be OK».
Jeg vil ikke ha noen tradisjonelle greier når jeg dør. Det jeg frykter, er at det skal bli en begravelse som ikke er meg.
Christine Juul (39), diagnostisert med uhelbredelig livmorhalskreft med spredning
– Den siste sangen er ment til datteren min. Og de andre etterlatte.
Stemmen hennes brister. Tårene renner og renner.
– Jeg vil så gjerne at de skal ha det bra etter at jeg er borte.
Men før den tid skal hun leve livet. Det skal nytes til det fulle.
For hun er ikke klar for å legge ut på den siste reisen til jaktterrenget riktig ennå.
– Kanskje jeg kan snu statistikken. Jeg vil gjerne leve litt lenger.