Farvel til Bjørnebekk

FLERE ASYLMOTTAK LEGGES NED: Bjørnebekk asylmottek ble lagt ned da avtalen med UDI gikk ut 1. juli 2017.

FLERE ASYLMOTTAK LEGGES NED: Bjørnebekk asylmottek ble lagt ned da avtalen med UDI gikk ut 1. juli 2017. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevBjørnebekks 17 år som asylmottak er snart et tilbakelagt stadium, for nå drar den ene beboeren etter den andre til andre asylmottak i dette land. Bjørnebekk får ikke lenger drive med boligmassen slik den er. Her har rommene stått uten vesentlige forbedringer i alt for mange år uten godkjent brannsikring. Slikt går ikke i lengden og nå er det stopp, og det til tross for at Bjørnebekk har vært regnet som et av  landets best drevne mottak. Det har heldigvis ikke vært branntilløp der, som jo er det verste som kan hende et hvert sted der det bor folk så tett på hverandre.

Mange er de som er kommet til Norge i flukt fra undertrykkende systemer der de risikerer livet dersom de velger å bli. De måtte gi seg på flukt og så har de havnet i Norge på forskjellige steder, et av dem er Bjørnebekk som trekker sine siste åndedrag som asylmottak for den  norske stat.

Jeg har hatt min gange til Bjørnebekk hvor jeg sammen med flere frivillige har deltatt i et kvinnefellesskap en gang i uka der kvinnene møttes over en kopp kaffe med litt å bite i. Vi har hygget oss sammen med ulike typer håndarbeid og prøvd å lære dem som  ønsket det litt norsk og fått høre om hvordan de har levd sitt liv her så langt hjemmefra med mye nytt å vende seg til.

Barn er født og har hatt sine første år på Bjørnebekk sammen med alle de andre som har vært der. I barnebasen har ungene kunnet leke sammen og hatt noen av de samme mulighetene som norske barn. Etter hvert som de ble større, fikk de plass på Kroer skole der de sammen med de norske barna fikk oppleve hvordan livet i norsk skole arter seg. Da fikk mor et lite pusterom, dersom de hun da ikke hadde andre mindre barn å ta hensyn til.

I løpet av disse årene har jeg møtt mange kvinner i ulike livssituasjoner som har gjort dypt inntrykk på meg. Noen ble ikke boende så lenge, fordi de fikk opphold og kunne flytte til en kommune, som de sa. Det var lykkelige tider for dem det gjaldt. Mens andre gikk der det ene året etter det andre i påvente av en endelig avgjørelse på sin asylsøknad. Med advokatbistand kunne de anke avgjørelsene som alltid tok skrekkelig lang tid, en tid full av håp, men også angst for utfallet av anken.

Barn er født og har hatt sine første år på Bjørnebekk sammen med alle de andre som har vært der. I barnebasen har ungene kunnet leke sammen og hatt noen av de samme mulighetene som norske barn.

Anna Solberg

Etter hvert fikk de oppleve hva som hender når utsendelser skal effektueres. Da kommer politiet på døra før en viss mann har fått sko på bena, banker på hos den eller de som må ut, og så er det store kaoset et faktum med gråt og tenners gnissel. De kommer ubedt og til ukjent tid for dem det gjelder. De må ikke få sjanse til å stikke av, for da blir det mye ekstra styr for dem som skal holde greie på hvor folk befinner seg.

Folk må raske sammen sakene sine i all hast,  noe som selvsagt tar sin tid og som gir folk i naborommene sjansen til å få med seg alt som skjer. Fra tid til annen kan det bli det temmelig dramatisk, noe som setter seg fast hos dem som blir igjen. De vet hva de vil ha i vente dersom de selv får negativ respons fra UDI eller UNE. Denne frykten ligger der så lenge de blir boende, før det blir en avgjørelse. For dem som virkelig har beskyttelsesbehov, kan ventetida bli en sterk påkjenning. De vet hva de risikerer dersom de må reise hjem.

I en samtale med en av mine gode venner, fikk jeg nesten sjokk da hun fortalte meg at dersom hun ikke fikk opphold, ville hun ta sitt eget liv. Dette ville bli en mindre dramatisk ende på livet enn dersom hun ble sendt hjem. Etter å ha hørt hennes livshistorie, skjønte jeg alt for godt hva dette kunne innebære.

Ventetida byr ikke bare på angsten for å bli returnert, men en stor lede fordi hele livet fortoner seg meningsløst. Det kan komme til et punkt da alt er svart, maten smaker ikke, arbeid eller beskjeftigelse er utenfor rekkevidde og den ene dagen går etter den andre i totalt mørke. Natt blir snudd om til dag fordi søvnen uteblir og en ikke har faste plikter som kan gi mening i livet. I tillegg kan konflikter mellom beboerne ta seg opp med krangel og uvennskap som gjør livet vanskelig.

Jeg pleier å si at i mottak dør folk på rot av mangel på beskjeftigelse, og å kunne klare seg selv med egen bolig og arbeid slik at de kan gjøre rett og skjell for seg. De er ikke kommet til Norge for å bli sittende fast i myra uten sjanse til å komme seg opp av den. De vil skape seg en fremtid og greie seg selv, ikke leve på et bitte lite statlig sparebluss uten håp om en bedre morgendag. Men nei, det går s å  t r e g t at de holder på å miste forstanden.

Jeg har opplevd den store forskjellen på hva det betydde å få et arbeid som kunne holde de vonde tankene på avstand og gi dem et arbeidsfellesskap der de kunne vise at de dugde og at de var til å stole på. De fikk oppleve norske forhold og  hvordan en organiserer arbeidet i vårt land. Språkkunnskapene tok seg sterkt opp og forståelsen for hva det vil si å bo og arbeide i dette landet like så. De formelig blomstret opp etter flere år i lediggang og depressive perioder da livet tok kvelertak på dem. Nå fikk de lønn for innsatsen, selv om den lå på laveste nivå. For dem som hadde hatt 3000 kroner måneden å leve for den tida de hadde vært her, var det likevel stort å kunne disponere sine penger litt friere. De flyttet ut av mottaket og  kunne skaffe seg det som trengtes for å leve her i landet.

Uten min medvirkning hadde det ikke blitt noen jobb, for de hadde flere ganger gått bygda rundt og tilbudt sine tjenester. Den gang var det mulig å få arbeidstillatelse for asylsøkere. De var overlykkelige den dagen de hadde fått tilbud om jobb og livet smilte til dem. Denne muligheten varte noen år før den ble inndratt, til stor sorg for dem det gjaldt. Personlig har jeg erfart hvor godt det gjorde dem å komme i arbeid og bli regnet som mennesker og gode medarbeidere. De fikk ansvar for sitt eget liv og kunne fø seg selv og sine barn, noe vi selv tar som en menneskerett.

Selvfølgelig er det ikke lett å få folk i arbeid eller gi dem arbeidstrening. Men det må gjøres, dersom en skal oppnå god integrering så raskt som mulig. Å la dem gå til grunne i lediggang og fortvilelse er ikke veien å gå. De må i arbeid så fort de kan etter at de har fått lære litt om norske forhold og ikke minst språket. For dem som skal få bli i landet er dette av stor betydning og vil lette på trykket. Hele samfunnet vil nyte godt av at de er i sving og kan bidra til fellesskapet.

De som ikke får bli, vil også ha stor nytte og glede av å komme i virksomhet. Det vil gi mindre konflikter og utgifter til deres opphold, noe vi alle vil ha glede av. Så får de prøvd seg på hvordan det er å arbeide her i landet og ikke minst få følelsen av å gjøre nytte for seg.

Men nå er det altså slutt på virksomheten her i Ås. Jeg var på Bjørnebekk for et par dager siden etter å ha hatt besøk av to søstre fra Eritrea som jeg ble kjent med for noen år siden og som jeg har holdt kontakten med. De har vært her i syv år og vet fortsatt ikke om de får bli. I tida etter at Syria-flyktningene kom til Norge, har de sett dem komme for å bli en kort tid, for så å fortsette til sin kommune. De skjønner ikke at disse menneskene er kommet til  landet under andre omstendigheter enn dem selv og at de har vært garantert opphold allerede før de kom til landet. På en to tre hadde de fått kommune, - og borte var de. Kan det være rettferdighet i slikt? spurte de meg, et betimelig spørsmål sett fra deres synspunkt, som har levd så lenge i utrygghet og usikkerhet for sin egen skjebne. Jeg har prøvd  å forklare dem sammenhengen, men deres norskkunnskaper er blitt mindre for hvert år, så jeg kommer til kort med å forklare dette for dem.

Hvorfor er de blitt dårligere i norsk etter så lang tid? De fikk jo god norskopplæring etter at de kom, de 250 obligatoriske timene som alle får etter ankomst. Forklaringen er enkel, de har sittet på Heia uten nevneverdig kontakt med nordmenn og det de lærte, er blitt borte underveis av mangel på kontakt med oss innfødte. Jeg gremmer meg på deres vegne, for dette er så hjerterått at jeg ikke har ord for det.

Heia ja, riktig koselig og idyllisk er det der, men langt fra sentrum i bygda. En tur med bussen til Ås koster dem dyrt, full pris, og de stakkars kronene de har til mat og klær, rekker ikke til mange bussturer. De har hatt mulighet til tre turer i uka med Bjørnebekks egen transport for å handle inn det nødvendige, men returen skjer etter et par timer. Det blir ikke tid til mye sosialt liv på den tida. Derfor har de "holdt seg hjemme" for det meste. Det er jo dette vi ser over alt, asylmottak legges langt unna sentrale strøk, og i dagens samfunn er det langt fra Ås til Heia, eller Bjørnebekk for den saks skyld. Ledige lokaler etter virksomheter det ikke lenger har vært bruk for, egner seg  jo glimrende til slik virksomhet...

Denne dagen skulle Marte, mottakslederen på Bjørnebekk, være på Heia fortalte de meg, og da benyttet jeg like godt anledningen til å stikke innom for en liten prat. Sist jeg var på Bjørnebekk for å hente noen rekvisitter vi hadde brukt i kvinnegruppa, hadde Marte det svært travelt og jeg fikk ikke vekslet mange ordene med henne. Nå fikk jeg benytte sjansen. Mine to venninner geleidet meg inn på kontoret for så å fortsette til sitt eget rom. På kontoret var også Eva, ansvarlig på Heia, en sosionom jeg har kjent siden hun begynte på Bjørnebekk. Til å begynne med hadde hun praksis som student og etter hvert ble hun ansatt og fikk ansvar for Heia der hun tok hånd om arbeidet med beboerne på denne avdelingen.

Denne formiddagen var det stille på kontoret, så vi fikk tid til en liten prat. Oppbruddstemningen var til å ta og føle på. Hvor mange beboere som var igjen, har jeg ingen oversikt over, men at mange har reist, skjønte jeg etter hvert. Marte fortalte om en kar som var sendt til Vadsø, av alle steder. Da hun hadde fortalt ham hvor han skulle og vist det på kartet, var han blitt temmelig molefunken, for dette var jo som å bli forvist til "den ytterste nøkne ø" av dette langstrakte landet, bokstavelig talt.

Ikke vanskelig å forstå for noen av oss. Hun hadde snakket med ham på telefon to dager senere og da var han ved godt mot og synes det ikke var så ille. Selv har jeg bodd i Nord Norge og vet at det er langt fra ille, for nordlendingen er åpen, raus og gjestfri. Selv om det er langt fra Ås, kan en ikke komme til greiere mennesker. Og mennesker betyr veldig mye i denne sammenheng. Jeg tenker med vemod på alle dem som har gått ensomme og frustrerte blant oss  her på Ås uten  nevneverdig kontakt med oss innfødte. De fleste har kommet fra samfunn med intens kontakt med sin neste og de har hatt vanskelig for å forstå seg på oss kalde og likegyldige nordmenn.

Men på Bjørnebekk sitter staben i sorg over at det nå er slutt for dem som medarbeidere i en meget spesiell virksomhet, der de har fått delta i så mange fortvilte menneskers liv, med alle bekymringene som har fylt dem fra morgen til kveld. De har stått på med de begrensninger som har ligget i kortene, for her må en holde seg til stramme budsjett og lite forståelse for hva som trengs for å få puslespillet til å gå opp. De har stilt opp for dem alle og gjort så godt de har kunnet for å hjelpe dem som trengte en å snakke med når livet ble for tøft og det buttet i mot på alle kanter.

Tenk på hva det vil si å skulle være til hjelp for folk fra alle verdens kanter med så ulik kulturbakgrunn og forutsetninger, for å kunne tilpasse seg UDI regimet med alle sine regler om det meste. Jeg husker fra min tid som frivillig besøksvenn at vi fikk et kurs i hvordan vi skulle forholde oss til beboerne. Vi måtte snakke mer om livet der de kom fra og oppmuntre dem til å tenke på hjemlandet og at det er der de hører hjemme. På den måten skulle vi være med å forberede dem på returen og la være å snakke om at de skulle bli her hos oss...

Hvordan skulle en gjøre det, når vi visste hvor grusomt de hadde hatt det før de kom seg ut av hjemlandet? Det eneste de ønsket var å kunne leve i fred et annet sted uten frykt for å bli tatt og straffet for å  ha motarbeidet regimet eller lokalmiljøet som ville tvangsomskjære dem og døtrene deres? De jeg kom til å kjenne, fryktet livet i hjemlandet og risikoen det innebar å returnere. De ville heller dø her enn å vende tilbake noe sånt. Da var det lite hensiktsmessig for oss å snakke om returen til helvete, selv om norske myndigheter  ønsket å returnere så mange som mulig.

Men Marte og Eva jobber med sorg i hjertet over at alt nå er i ferd med å ta slutt. I henhold til arbeidsinstruksen skulle de ikke involvere seg i beboernes privatliv og det de måtte ha bak seg av vonde opplevelser. Men hvordan kan det være mulig å stenge ute folk som trygler og ber om forståelse? De har fått bruke alt de har lært og mer til i dette arbeidet med mennesker som har trengt dem og som har åpnet sitt hjerte for dem, akkurat som jeg har fått oppleve med enkelte av dem jeg fikk møte i de 13 årene jeg hadde min ukentlige tur til Bjørnebekk.

Jeg føler med dem og de andre medarbeiderne der i denne sorgen over at det nå er slutt. Eva sa hun ville være der helt til siste dag og at hele staben sto sammen i dette ønsket. Vi gråter og jobber videre med å avvikle det hele, fortalte de meg, og jeg gråter med dem. For jeg har lært litt om hva det vil si å være flyktning og blitt dømt til å reise hjem, slik så mange har måttet gjøre, til tross for at de hadde behov for beskyttelse. Men når oraklene i UDI og UNE har sagt sitt, må alt annet vike.

Vi er mange som sørger over at kapitlet Bjørnebekk som asylmottak i Ås snart er en saga blott." For, som hun sa, Marte: - vi har fått dem under huden".

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags