På starten av fylkestingsperioden fikk vi gjennomslag for at Viken skal ha en nullvisjon for tap av biologisk mangfold, at Viken skal bli Norges mest insektvennlige fylke og at skogskjøtsel må være bærekraftig og skje i respekt for biologisk mangfold, sårbare naturtyper og befolkningens friluftsinteresser. Det er heller ikke tilstrekkelig å ta vare på de eksisterende naturverdiene. Hvis utryddelsen av arter skal stanses, må vi reparere ødelagt natur og kulturlandskap.

De fleste har tatt inn over seg at klimaendringene er et større spørsmål enn et av de vi hadde for noen år siden, med voksende hull i ozon-laget rundt jorden. Vi vet at politikere og verdenssamfunn kan enes om å følge rådene fra vitenskapen, om man virkelig vil. Vi får håpe vi lykkes også med klima, selv om det er et langt mer omfattende.

Så gjenstår et problem som er minst like stort som klimakrisen, og hvor de forsterker hverandre. Det er naturkrisen, med sine mange aspekter. En fellesnevner er at vi er i ferd med å foreta så store arealødeleggelser, og så stor svekkelse av jordens biologiske mangfold, at vi undergraver vårt eget livsgrunnlag.

Vi tapper jorden for ressurser, bygger den ned og fragmenterer, driver landbruk og skogbruk på måter som minsker mangfold. Noen utfordringer kan fremstå større i andre land, men gjelder også her. Uansett er dette både en lokal og en global utfordring, og som har ført til den største masseutryddelsen av arter siden dinosaurene.

Noen eksempler er at halvparten av jordens arter trolig er utryddet de siste 50 årene. Oppdrettsfjærkre utgjør rundt 70 prosent av alle fugler på planeten, slikt at bare rundt 30 prosent er ville fugler. 60 prosent av alle pattedyr på jorda er husdyr, for det meste kveg og gris. 36 prosent er mennesker og 4 prosent er ville dyr.

Det siste året på fylkestinget i Akershus fikk Miljøpartiet De Grønne flertall for å gjøre Akershus til et bievennlig fylke. Ambisjonen ble med til Viken, og inngår som en del av en temastrategi for biologisk mangfold – som heldigvis også omfatter mye annet og nylig ble vedtatt av fylkestinget.

I strategien kan vi lese litt av bakgrunnen:

· Fra 2010 til 2015 ble 3600 dekar omdisponert fra skog og utmark til bebyggelse og beitemark.

· Bebyggelse og menneskelig aktivitet er den viktigste årsaken til at det rike dyre- og plantelivet (både på land og i vann) i Viken er truet.

· Store deler av de verdifulle naturområdene rundt Oslofjorden er bebygd eller ødelagt på andre måter, og de resterende områdene er truet av utbygging.

· I dag er mer enn halvparten (53 prosent) av strandsonen i 100-metersbeltet i Viken bebygd.

· Klimaendringer påvirker planter og dyrs levekår, og vil bli en trussel mot naturmangfoldet i årene som kommer.

Det er lett å le av ambisjoner om å ta vare på insekter og annet artsmangfold. Likevel er de avgjørende for matproduksjonen vår, så en større svikt enn det vi allerede ser, kan bli dramatisk. Vi må feie for egen dør – og inspirere og samarbeide med andre aktører, helst ut over egne grenser. Vi må ble bedre på hva som skjer i veikantene, og vi må ha mer grønne tak og uteområder. Blomsterenger og grøntstrukturer er ikke bare bra for humler og biologisk mangfold, men også viktig for folks trivsel, nå som det også foregår mer og mer fortetting. Selv om fylkeskommunens arbeid med disse temaene dessverre går sakte, og bare starter med noen av de videregående skolene, og en del andre eiendommer og veier, så er det likevel et nybrottsarbeid for fylkeskommunen og vil gi en ny plattform som ikke før har eksistert i noen av de tidligere fylkeskommunene.

Det er bra fylkeskommunen nå også jobber med spørsmål knyttet til arealregnskap og areanøytralitet. Dette er helt nødvendige redskap for å bygge bærekraftige kommuner. Uten at vi klarer å lage et bærekraftig samfunn innen planetens tålegrenser, klarer vi heller ikke å sikre trygghet og velferd fremover. Derfor skal vi ganske enkelt lykkes!

Selv om temastrategien, og utredninger av naturbudsjett, kan fremstå som puslete i lys av utfordringene, er dette likevel en avgjørende del av arbeidet med å skape en bærekraftig region. Nå går dessverre mye av administrasjonens tid og ressurser med til å planlegge opprettelsen av nye fylkeskommuner, så nye regionale planer forsinkes. Ambisjonene om å skape til et bærekraftig lavutslippssamfunn innen planetens tålegrenser går saktere. Også når det gjelder satsningen for å redde Oslofjorden er vi bekymret for at det gjøres for lite. Så skal likevel vi dytte på alt vi kan nå, og bidra til at naturbudsjett og mye av det andre blir en del av grunnlaget for planer og tiltak fremover.