Feminisme, trenger vi det i 2020?

KVINNESAK: Feminisme er viktigere enn noen gang, skriver Anette Alexandra Dey. Bildet er fra 8. mars-demonstrasjonen i Ås i 2019.

KVINNESAK: Feminisme er viktigere enn noen gang, skriver Anette Alexandra Dey. Bildet er fra 8. mars-demonstrasjonen i Ås i 2019. Foto:

Av

Feminist jeg? Ja visst.

DEL

MeningerMen, som feminist, tror jeg ikke blindt på norsk likestilling. For hvilke kamper er det vi kjemper i Norge, som vi kaller feministiske? Jo, det er kamper der vi kvinner vil ha samme rettigheter som menn, innenfor det bestående patriarkatet. Vi vil ha samme lønn, samme jobbmuligheter, samme utdannelse, vi vil inkluderes i det bestående system på samme premisser som menn. Men, er det feminisme? Jeg mener nei. Feminisme må favne så mye, mye bredere. Den må favne også dem som ikke får innpass i vårt hvite, bestående, homogene system. Den må favne dem som ikke har anledning til å bli likestilt med hvite, norske menn.

Et ensidig fokus på likestilling, tar ikke innover seg de store forskjellene mellom grupper (også blant menn), og kan virke ekskluderende på mindre og annerledes grupper. Den statlige likestillingen baseres på allerede bestående patriarkalske verdier, og alt måles mot det. Det skal være full rettferdighet mellom kjønnene, innenfor gitte rammer. Feminismen må romme klasseforskjeller, flytende kjønn, rasisme, fattigdom, mangfold, kulturforskjeller og mer. Den må kreve en rekonstruksjon av det etablerte, ikke innlemmelse i det som allerede er. For da er man blind for hvem som skapte de bestående strukturene og for hvem de ble skapt. Vi må vekk fra tanken om assimilasjon, slik man har prøvd å assimilere minoriteter i majoritetskulturer, for det går sjelden godt. Da kommer vi oss aldri vekk fra kategorisering, der en kategori er målestokk for alle de andre.

Christine de Pisan skrev allerede i 1405 boken om damenes by, en bok om en utopisk by der kun damer kunne bo. Den skrev hun for å skape et mer positivt syn på kvinner, enn det som var vanlig i datidens tekster. Et samfunn uten menn, er ikke et mål for feminismen, ei heller et hat mot menn. Men Christine de Pisans tanke om en dameby er forståelig, fordi det setter det patriarkalske system i perspektiv. Slik Gerd Brantenberg også gjør det i Egalias døtre, der alle roller er byttet om. Slik ser man patriarkatet i et annet (surrealistisk) lys.

Likestilling er den enkle varianten, i et fortsatt patriarkalsk system. Den er for dem som ønsker seg en plass i det hvite, norske patriarkatet på gitte premisser, derfor må feminismen være en dekonstruksjonistisk frihetskamp for alle grupper, uten den hvite norske standarden som målestokk.

Ser man på utviklingen i andre land, der høyreekstreme, patriarkalske og nasjonalistiske dogmer nå dyrkes frem og får stor oppslutning, er feminismen enda viktigere nå enn før. For dette er krefter som også finnes i vårt eget land og som også målbæres av kvinner selv. Min frykt er at oppslutningen om patriarkatet også styrkes her til lands, og så finner vi løsninger og metoder for mer innlemmelse av kvinner i dette, i stedet for å bryte det ned og bygge opp noe nytt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags