Anette (45) mistet begge foreldrene i selvmord: – Jeg tror sjokket var større andre gang. Da kollapset jeg fullstendig.

Å OPPLEVE DET UTENKELIGE: Anette Almerud måtte finne måter å håndtere hverdagen uten mamma og pappa. - Når man snakker med folk, er det overraskende mange som er berørte, sier hun.

Å OPPLEVE DET UTENKELIGE: Anette Almerud måtte finne måter å håndtere hverdagen uten mamma og pappa. - Når man snakker med folk, er det overraskende mange som er berørte, sier hun. Foto:

Moren til Anette Almerud (45) tok livet sitt da Anette var 28. Sju år senere valgte faren samme utvei.

DEL

LANDET RUNDT: (ØSTLANDS-POSTEN): – Noen dager vil du bare ligge under teppet og ikke møte noen. Andre dager er du ute og møter andre, kan le og være sosial. Sorg er så forskjellig fra person til person. Så jeg kan ikke gi noen råd om hvordan du skal takle det. Din sorg er din sorg.

Anette møter oss hjemme i huset hun kjøpte etter foreldrene sine. Her har hun stablet et nytt liv på beina etter å ha opplevd det ingen vil oppleve. Moren tok livet sitt da Anette var 28. Sju år senere valgte faren også å ende livet sitt.

Den lille hunden Milo er på besøk hos «mormor». Han logrer og vil leke. Her i huset er det åpent for alle. Venner med sine barn. Smårollinger og tenåringer.

Men det vil alltid være noen som mangler.

SLITER DU MED SELVMORDSTANKER - SE NEDERST I SAKEN

Skyldfølelsen

Var det noe hun skulle sett? Noen signaler hun skulle tatt? Tankene er mange. Svar vil hun aldri få.

– Det var så uforståelig. Mamma var så glad i barnebarna sine. Før hun døde, hadde hun gjort klar konfirmasjonsgavene deres. Et armbånd hun hadde lovet den største av jentene mine hvis hun døde. Og et gullarmbånd til den minste. Etterpå fikk vi greie på at hun hadde fått det laget av gifteringene til henne og pappa.

På kvinners vis hadde moren gjort alt klart for dem etterpå. tatt av sengetøyet. Laget liste over det som måtte gjøres. Passord, begravelsesbyrå, hvor hun ville bli gravlagt. Ryddet og gjort det pent for at de etter skulle ha minst mulig trøbbel.

Før hun valgte å forlate verden, ba hun inn venner og familie på lunsj. Serverte kaffe. Ringte for å slå av en prat.

– Det var ikke før etterpå at vi forsto at det var for å ta farvel med oss, sier Anette til op.no.

Grunnen til at hun står fram med historien sin er for å fortelle at det finnes håp. For å takke vennene som stilte opp for henne, kom med mat, passet barn, hjelp til med det praktiske.

På samme vis som Else Kåss Furuseth, som med forestillingen «Kondolerer», har Anette troen på at åpenhet virker.

Else slår også et slag for å kunne bruke humor. Det er lov at livet går videre.

Else Kåss Furuseth opplevde at moren tok livet av seg da hun var 11, og at broren tok livet sitt da hun var 28. Else sier at hun vil skyldfølelsen til livs. Og at det må være lov å bruke humor. Anette skrev til Else og takket for åpenheten. Hun fikk et hyggelig svar.

Det hjelper å vite at man ikke er alene. At det er lov til å le og lov til å grine. Det er lov å ikke dusje på flere dager eller gjøre det motsatte, som å ta seg en tur på byen.

– Det finnes ingen fasit. Den ene dagen vil du bare grine. Den neste dagen kan være en god dag igjen. Det må være rom for det.

Ble slått ring om

Men noen ganger trenger man kanskje hjelp.

Derfor vil Anette si noe om hvor vanskelig hun opplevde det å få hjelp når hun ba om det. I andre traumesituasjoner stiller kriseteamet mannsterke opp.

– Jeg har tenkt mye på det. Da jeg ringte politiet da mamma døde, kom både politi, ambulanse og begravelsesbyrået. Ingen spurte meg hvordan det gikk med meg.

Tidene har forandret seg. Før snakket ingen om selvmord. Nå kan det stå i dødsannonsene. «Valgte å forlate oss så altfor tidlig».

– Men det gjelder liksom de yngre menneskene. Ikke når godt voksne ender livet sitt. Vi må tørre å snakke om det. Tørre å spørre hverandre hvordan det går. Det ble mange spørsmålet etter at mamma døde, og da var jeg litt i tvil om hva jeg skulle si. Til småjentene sa jeg at mormor var syk i hjertet. Og det var jo sant også, sier hun.

Så skjedde det utenkelige. Sju år senere gjorde morfar det samme og valgte å ende livet sitt han også. Morsomme morfar. Forbildet til småjentene.

Da gikk det i svart for Anette.

– Jeg tror sjokket var større da. Alle følelsene kom opp igjen. Jeg fikk beskjed over telefonen, og kan ikke huske at jeg kom meg hjem. Da kollapset jeg fullstendig, minnes hun. – Da ble jeg enda mer alene.

(Saken fortsetter under bildet)

DET GÅR OPP OG NED: Noen dager griner man. Andre dager kan man le. Sorg kommer i alle former. – Og det må være lov. Jeg tror vi har et mer åpent og rausere samfunn nå. Jeg håper det iallfall, sier Anette.

DET GÅR OPP OG NED: Noen dager griner man. Andre dager kan man le. Sorg kommer i alle former. – Og det må være lov. Jeg tror vi har et mer åpent og rausere samfunn nå. Jeg håper det iallfall, sier Anette. Foto:

Så dette hun er velsignet med. Gode venner. Gode venner som stiller opp i tykt og tynt.

– De kom med mat, tok seg av unger, hjalp meg igjen. Tok seg fri fra jobb for å stille opp. Det er ingen selvfølge. Nå er vennene mine som familie, og jeg er takknemlig for at jentene hele tiden har hatt filleonkler og filletanter som har vært der. De har også fått bonusbesteforeldre. Jeg grudde meg fryktelig til den første jula uten foreldrene mine. Men vi ble bedt inn til noen venner, og det er en tradisjon vi har fortsatt med. Så midt oppe i det hele, er jeg heldig, sier hun.

Juleøl og ribbe

Noen blir brydd når hun sier at foreldrene er døde og at de tok livet sitt. Men åpenhet virker, mener hun. Det har i hvert fall gjort børen lettere å bære for henne.

– Vi passer på å ta fram de gode minnene. Vi ler av mange av historiene vi har. «Husker du det», sier vi, og ler. Det er viktig, sier hun, og forteller at hver jul setter de en juleøl på gravstedet til faren.

– Helst skulle vi vel spist ribbe der også, men det tar seg liksom ikke ut, ler hun. – Da tror jeg de andre som besøker gravene på Undersbo hadde begynt å lure!

At de også kan le har vært viktig for å komme seg på beina. Nok en gang har venninnene hennes vært der. Moren til Anette ble funnet i påsken. Så ble den en merkedag.

De valgte å gjøre det så hyggelig som mulig.

I lang tid hadde venninnegjengen som tradisjon å møtes hos Anette, drikke vin og se på bilder, mimre og le.

– Da ler vi så vi griner. Så går vi på graven og tenner lys, litt fine i farta. Det er fint, sier hun.

Med seg i hjertet

Så skulle man ikke tro at noe mer kunne skje med familien som hadde vært gjennom så mye. Men så valgte den unge nevøen til Anette å ende livet sitt han også.

– Det var da jeg ba om hjelp. Jeg måtte ha et sted å få ut frustrasjonen, sinnet, sorgen, snørr og tårer. Men det var ingen hjelp å få. Det får meg til å lure på hvor mye som skal til for å få hjelp? Heldigvis har jeg en god fastlege, men det var ikke nok i denne fasen, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

ANDRE TING BLIR ENDA VIKTIGERE: Å ta vare på hverandre, snakke sammen, holde kontakten. Det blir ekstra viktig når man har opplevd at noen i nær familie tar selvmord. Snart er det vår. Da gleder Anette seg til å be venninner med både barn og hund på besøk.

ANDRE TING BLIR ENDA VIKTIGERE: Å ta vare på hverandre, snakke sammen, holde kontakten. Det blir ekstra viktig når man har opplevd at noen i nær familie tar selvmord. Snart er det vår. Da gleder Anette seg til å be venninner med både barn og hund på besøk. Foto:

Det synes hun er skremmende å tenke på.

– Det er faktisk ganske mange som velger å ende livet sitt. Og da reagerer jeg på hvor dårlig systemet er for å fange opp de etterlatte som sliter i etterkant.

– Sånn sett har du vært ganske heldig, som har hatt gode venner og en mann som har støttet deg?

– Ja. Uten dem hadde jeg gått nedenom og hjem. Og mannen min, som jeg møtte etter at mamma og pappa døde, har vært med på hele prosessen. Det føles sårt at han aldri skal få treffe dem ... Men han har støttet meg hele veien. Dette er en prosess som aldri stopper.

– Tiden leger ikke alle sår?

– Nei. De er med meg hver dag, og det kommer de alltid til å være.

Å TØRRE Å BRY SEG: Ved å bryte noen tabuer håper Anette Almerud at det kan bli lettere å tørre å bry seg. Både å spørre den som sliter med selvmordstanker, og de som er etterlatte. – Åpenhet er nøkkelen, mener hun.

Å TØRRE Å BRY SEG: Ved å bryte noen tabuer håper Anette Almerud at det kan bli lettere å tørre å bry seg. Både å spørre den som sliter med selvmordstanker, og de som er etterlatte. – Åpenhet er nøkkelen, mener hun. Foto:

Sliter du med selvmordstanker? Velg noen å snakke med

Når selvmordstankene kommer er det viktig å vite at du ikke er alene om å ha slike tanker, og at det finnes personer som ønsker å hjelpe deg.

Ikke vent med å søke nødvendig hjelp. Snakk med en du stoler på og fortell hvordan du har det. Å snakke om det som er vanskelig er første skritt til å ta imot hjelp. Det kan bidra til å sortere tankene og gjøre det lettere å håndtere situasjonen.

Kjenner du noen som du tror går med selvmordstanker? Vær et medmenneske og ta kontakt! Selv om det føles vanskelig ut, er det mye enklere for deg, enn for den som sliter.

Hjelpetelefoner

■ Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.

■ Mental Helse: 116 123

■ Røde Kors: 800 33 321

■ Kirkens SOS: 22 40 00 40

Støttegrupper og organisasjoner

Kirkens SOS – døgnåpen tjeneste der du kan skrive SOS-melding, ta en SOS-chat eller ringe SOS-telefon.

Sidetmedord.no – del tanker og følelser med andre, spørsmål besvares av Mental helse.

Kors på halsen – tjeneste driftet av Røde Kors der alle opp til 18 år kan ta opp det som er viktig for dem på e-post, chat eller telefon.

Unghjelp – en ungdomsdrevet organisasjon som deler og utveksler erfaringer for å spre kunnskap om psykisk helse blant ungdom i Norge.

Barn av rusmisbrukere (BAR) - en bruker- og interesseorganisasjon for barn i alle aldre som opplever foreldres rusbruk som en belastning.

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) - støtter etterlatte og berørte ved selvmord, og bidrar til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

Unge LEVE - for ungdom som har opplevd selvmord i nær relasjon

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) - for ungdommer og unge voksne i alderen 12-30 år og deres pårørende.

Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) - for deg som er pårørende til en som er psykisk syk.

Mental Helse - for alle mennesker med psykiske helseproblemer, pårørende og andre interesserte.

Mental Helse Ungdom - jobber for økt åpenhet om psykisk helse, forebygging av psykiske plager og et bedre psykisk helsetilbud - for barn og unge opp til 30 år.

Kors på halsen - Røde Kors sitt samtaletilbud der barn og unge kan snakke om det de har på hjertet, gratis og anonymt.

Voksne for barn - jobber for barns oppvekstvilkår og psykiske helse.

Artikkeltags