Gå til sidens hovedinnhold

Minneord for Håvard Tveite (05.03.1962 – 30.05.2021): – Han danset i skogen som ingen andre

Den nest siste dagen i mai, dagen vårskogen var som vakrest, den dagen døde vår venn Håvard Tveite.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var ikke uventet, men likevel uvirkelig og urimelig når et så levende menneske ikke skulle få bli mer enn 59 år.

Men kreftsykdom kjenner ingen rettferdighet.

Håvard Tveite ble født 5. mars 1962 og vokste opp som eldst av tre brødre på Ås i en familie fylt av praktisk og boklig kunnskap og klokskap, en stor kjærlighet til idrett og friluftsliv, men også for kunstnerisk interesse og utfoldelse. Her hadde man ikke ambisjoner på barnas vegne, men en respekt for- og støtte til de valg de tok. De gjorde det til sitt eget.

Håvard var heldig med den oppveksten og heldig med evnene han hadde fått både intellektuelt og fysisk. Skoleårene på Ås og studier frem til mastergrad og doktorgrad i Trondheim falt lett for Håvard. Han var også heldig da han fikk stilling på Universitetet på Ås alt før doktorgraden i geoinformatikk var ferdig. Han manglet ikke andre tilbud, men Håvard ville hjem til «Høyskolen», til Ås og til Ås IL.

Fra unge år var Håvard med i ski, svømming, turn, volleyball, friidrett og orientering. Men han var gitt en gave for de lange løp – særlig i skogen. Ingen hadde slik glede av løpingen, ingen kunne vise barnlig fryd over å ha fått fatt i et nytt kart, og ingen kunne sveve gjennom terrenget som Håvard Tveite.

Rundt 1980 kunne du i nysnø eller gjørme se av skoavtrykket hvem som hadde vært på stien før deg (større var ikke i løpermiljøet på Ås). Men var det ingen avtrykk, hadde nok likevel Håvard vært der! Både fordi hans tåløping knapt satte spor og fordi han trente mest av alle.

Håvard kunne framstå som en individualist og kunne være sta. I yngre år mente han oftest at han hadde rett, selv om både kart og terreng sa noe annet. Men vi som kjente ham, kjente også en undrende usikkerhet og en evne til å lytte – for siden å gjøre det til sitt eget.

Vi kjente en Håvard som viste omsorg og tok ansvar; for den lokale idretten, som den internasjonale o-idrettens fremste kartekspert og i sin gjerning med studenter og kollegaer ved Universitetet. Selv i den siste tiden, da han ikke lenger kunne bruke tastaturet selv, veiledet han masterstudenter og hold kontakt med kolleger via sin Ingrids hjelpende hender.

Håvard skrøt aldri av sine prestasjoner, med unntak for plukking av sopp. Selv med verdenseliten på god avstand, kunne løpet alltid vært gjort mye bedre. I vinter måtte han likevel «tilstå» et par akseptable o-løp, et greit VM i terrengløp, noen Holmenkollstafetter, orienteringsstafetter og særlig NM-seieren med Ås IL i 1994. Vi merket oss at det var laginnsatsene og særlig de for Ås IL, som var staseligst for individualisten

Håvard Tveite vant 2 NM-gull i terrengløp, 20 NM-gull, 2 kongepokaler og 2 VM-gull i orientering. Men prestasjonen som imponerte oss mest kom i august 2020. Med permisjon og advarsler fra sykehuset stilte Håvard til NM-start for 23,4 tunge kilometer i Finnemarka ved Drammen. Han ville legge opp med stil. Tre og en halv time seinere hadde han gjort akkurat det.

Når vi kaller frem bildene av idrettsmannen Håvard Tveite, ligger ikke pressefoto fra seierspaller eller av hans berømte langspurter fremst i bunken, men et bilde av Håvard sittende med en usikker nybegynner på en stubbe på Vardåsen.

Stafettverdensmesteren avslører med vennlig tålmodighet kartkunstens mysterier. Eller når verdenscupvinneren forteller storøyde småtasser at de bør løpe rett gjennom vannpyttene på stien; fordi det er raskest, men mest fordi gjørme er gøy!

Under doktorgradsstudiene i Trondheim var Håvard heldig igjen. Det skjønte vi umiddelbart første gang vi fikk møte Ingrid. Vi skjønte det igjen da Nils kom til, og det ble en liten familie i Kajaveien. De ble et tett lag de tre. Under Ingrids milde og kloke ledelse viste det laget seg både viktig og vakkert i Håvards siste tid.

Nå blir lagets neste etappe for bare to. Men fortsatt er vi der. Vi som fikk være omgivelser i Håvards hverdager.

Vi lyser fred over Håvard Tveites minne. Uansett hvilken skog vi kommer til, vil vi alltid ane sporene etter en venn som kunne danse mellom trær som ingen andre.

Kommentarer til denne saken