Fortryllende fossegrim

Selma French Bolstad hadde den ledende rollen som spelekvinne og hadde lært å spille av grimen selv.

Selma French Bolstad hadde den ledende rollen som spelekvinne og hadde lært å spille av grimen selv. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Scenen i Oslo konserthus forrige søndag var fylt av ung folkemusikk- og dans fra Follo.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

ÅS:Publikum fikk oppleve et tettpakket program og ikke minst en tettpakket scene fylt til randen av dyktige musikere og dansere i Fossegrimen – en fortellende konsert.

Dette er en skikkelig godtepose til publikum. Det er mange godbiter og vi rekker nesten ikke å hive etter pusten mellom hvert stryk på buen eller hvert hallingkast.

Gjennom tre år har prosjektleder Elisabet Olhans fra Ås kulturskole hatt denne kvelden som mål. Ås kulturskole har i dag 60 elever på ulike strykeinstrumenter.

Det er takket være ildsjeler og ressurser som Olhans at et så stort prosjekt lar seg gjennomføre. I det jeg finner min plass i den store salen i Oslo konserthus, er jeg spent på om hun har tatt seg vann over hodet.

Et tradisjonsrikt stykke

Hovedstammen i den fortellende konserten som kulturskolene i Follo har invitert til, er Johan Halvorsens suite Fossegrimen.

Fossegrimen hadde premiere på Nationaltheatret allerede i frigjøringsåret 1905 hvor det hadde 130 visninger. Det ble senere spilt på Det norske teatret både i 1926 og i 1931, i tillegg til en oppsetning tidligere i år som en del av teaterets 100-årsmarkering.

Flere av kveldens profesjonelle krefter er hentet fra oppsetningen ved Det norske teatret. Kulturskoleelever som spiller folkemusikk, i både større og mindre grupper, bidrar innimellom Halvorsens satser som fremføres av Follo Ungdomssymfoniorkester.

Folkedans

I tillegg bidrar flere dansegrupper fra regionen med folkedans til tonene vi får høre. Det er et imponerende knippe som er hentet inn for å få i stand kveldens forestilling. Hele forestillingen regisseres av Leif Stinnerbom, kjent fra sitt arbeid med Västanå teater i Sverige.

Han har mye av æren for at forestillingen er blitt så helhetlig med naturlige og fine overganger mellom de til dels svært ulike innslagene. Her hopper vi fra slåtter til solostykker til symfoniorkester til dansegrupper til tekstlesing og til hallingdans. Forestillingen oppleves variert, samtidig som den har en fin flyt og helhet.

Ingrid Hallström Stinnerbom har laget kostymene til selveste Fossegrimen og hans datter.

Hun har også laget kostymene til flere av de andre danserne og felespillerne. Kostymene er i tradisjonell folkedrakttradisjon, men oppleves som oppdatert og moderne ettersom Stinnerbom bruker olabukse-stoff til draktene.

Orkesteret og alle andre utøvere har også kledd seg i blåtoner og det gir en fin helhet som en kanskje ikke skulle forvente med opptil 165 utøvere på scenen på det meste.

I bakkant av scenen henger et stort teppe som med ulike lyssettinger særlig i blåtoner, effektfullt illuderer en stor foss. Det er en minimalistisk, men likevel storslagen scenografi.

Historien, litt i skyggen

Fossegrimen i forestillingen spilles av Paul-Ottar Haga. Han er nok et forbilde og en aldri så liten helt for mange av utøverne på scenen i kveld, som kjenner han fra rollen som selveste Blåfar i Jul i Blåfjell.

Han står som en bauta i forestillingen, men kaster likevel ikke skygge på en eneste av utøverne. Vi ble lovet en fortellende konsert. Paul-Ottar Haga leser tekster fra Sigurd Eldegard og disse er både poetiske og på nynorsk, og jeg opplever de som litt vanskelig tilgjengelig i farta. Det er mye symbolikk og gjennomtenkte sammenhenger i det som foregår på scenen, uten at det nødvendigvis går klart frem for oss i salen. Likevel evner oppsetningen å holde oppmerksomheten til hele bredden av publikum og det er i seg selv en bragd.

Selma French Bolstad har en ledende rolle under forestillingen. Hun har en flott tilstedeværelse og en evne til å formidle ut til publikum. Hun forteller både med sitt felespill og med sitt skuespill. Det oppleves som moderne og helt tidsriktig at hovedrollen fylles av en spelekvinne. Det er fremtidens musikere som står på scenen i kveld og nye tradisjoner skal bygges. Og jammen kan hun ikke synge også. Mot slutten av forestillingen får vi høre henne fremføre «Auds stev» av Magnus Stinnerbom, og det er nydelig. Samspillet med Henriette Rossebø i hallingen «Fjelltiten» er en av mine personlige favoritter fra kvelden.

Solid orkesterspill og solist

I denne forestillingen står orkestersatsene i Johan Halvorsens Fossegrimen for seg selv, uten at det skjer noe annet på scenen. Det gir en ro og oppmerksomhet til selve musikken. Publikum trenger dette hvileskjæret og det gir oss en fin anledning til virkelig å lytte til Halvorsens verk. Fra 1899 var Johan Halvorsen kapellmester ved Nationaltheatret og han har laget musikk til rundt 30 skuespill deriblant Fossegrimen og Reisen til julestjernen. Halvorsen lærte å spille fiolin allerede som sjuåring, og hvem vet om det er et fremtidig komponist-talent blant rekkene av små felespillere på scenen i kveld også?

Orkesterets fremføring er upåklagelig, dog kanskje ikke noe som tar helt pusten fra meg. Dirigent Bjarte Engeset tar ungdomssymfonikerne trygt gjennom alle satsene og det er en fin fremføring av Halvorsens tradisjonelle verk.

Ragnhild Hemsing trakterer solistpartiene i Halvorsens verk på en måte som får oss til å tro at det er et lett kunststykke. Helt uanstrengt stryker hun over strengene og fortroller oss. Det er kanskje ikke så lett som vi tror? Dette er en felespiller av klasse. Hun er scenevant og trygg og bidrar til den roen og fordypningen som orkesterstykket fortjener.

Ragnhild Hemsing spiller til vanlig på en fiolin laget av Francesco Ruggeri i Cremona fra ca 1670-1680, som er utlånt av Dextra Musica. Dextra Musica er datterselskapet til Sparebankstiftelsen DNB og har sponset prosjektet for strykerne i Follos kulturskoler gjennom de tre årene med til sammen 3.7 millioner. I tillegg bidrar de med rundt fem millioner til instrumenter for musikere fra Follo-regionen.

En slik prestasjon som fremvises i Oslo konserthus i kveld, kan ikke gjøres uten økonomiske muskler som det Dextra Musica har bidratt med. Dette er med på å løfte frem fremtidens musikere. Marianne Tomasgård, prosjektleder i Samarbeidsorganet for folkedans og folkemusikk i Akershus (Saffa) har vært en viktig samarbeidspartner. Tomasgård og Olhans utgjør sammen med Agneta Holmer Mæland den Follobaserte trioen Kjerringrokk som har bidratt som instruktører under hele prosjektperioden. Alle tre flotte ildsjeler som fortjener heder for den innsatsen de gjør for kulturen i vår region.

Runddans og hallingkast

Jimmy Meurling har stått for koreografi og det formelig spruter av folkedanserne som deltar flere ganger underveis. Med hele symfoniorkesteret på scenen, blir det bare en halv scene tilbake å danse og spille på for de øvrige deltakerne.

Det kan til tider føles litt vel folksomt der oppe, og jeg lar meg imponere over at danserne lander fjellstøtt i sine hallingkast og at ingen triller av scenen i all rund-dansingen. Alle vet sin plass og det er en imponerende flyt mellom de ulike utøverne. Solistdanser Simon Hesselberg Løvald har en entusiasme og glede som er smittende og engasjerende.

Fossegrimens datter danses og spilles av hallingdanser Silje Onstad Hålien.

Hun har en smidighet både i dansen og i sine inn- og utganger i fortellingen. Hun er diskret til stede og binder det hele fint sammen. Hun har en entusiasme som smitter, både til utøverne på scenen og til oss publikummere. Hun bærer scenen med en trygghet som gir forestillingen både en egen ro og et fint driv.

Velklingende framtidsutsikter

Selve høydepunktet kommer selvsagt mot slutten. Når Feler i fleng og Pannekakegjengen entrer scenen fylles jeg av forventning til de bitte-små fiolinene som bæres inn av de aller yngste. Både instrumentene og utøverne blir så små på denne scenen som til daglig fylles av verdensvante utøvere i store sko.

I finalen er alle utøverne i gang samtidig og når alle synger med «-Å læra av Grimen er fårleg spel» så går det kaldt nedover ryggen og jeg blir litt rørt. De aller yngste spiller fletta av oss der de gnikker på felene så bestemødre, fedre og søsken alle sprekker opp i stolte smil. Det hele har en upåklagelig klang og helheten er flott og mektig.

Ingen ulyd er å høre, bare vellyd som strømmer ut i salen. Jeg fylles med forventning for fremtiden. Dette lover godt, - her står det 165 entusiastiske utøvere på scenen i Oslo konserthus. Folkemusikk og folkedans er på ingen måte en utdøende tradisjon. Her er det mange talenter vi helt sikkert vil se og høre igjen. Den eneste som fikk seg vann over hodet måtte være grimen som bor i fossen?

Artikkeltags