ÅS: Til forskjell fra den første romanen, tar denne oss med rett inn i vikingtida, og vi får med oss ett år av gutten Torgils liv, fra han er tretten til han fyller fjorten år.

Dette blir et begivenhetsrikt år for den unge gutten, som er sønn av han som regnes som den første Amerika-fareren, Leif Eirikson. En far Torgils riktignok aldri har møtt, og heller ikke får treffe i denne boka, selv om ønsket om å få se faren sin er et gjennomgagnstema hele veien.

Roadmovie

Nærmest som en roadmovie følger vi guttens ferd i et Europa som var preget av stridigheter og lovløshet, samtidig som mulighet for å slå seg opp og fram helt klart er til stede, slik Torgils klarer å gjøre dette året. Reisen går fra Hebridene i nord og et godt stykke nedover kysten av Frankrike til Normandie, et område som ble erobret av vikingene allerede på 800 tallet, for så å bli "gitt" til vikingene med en avtale om å la resten av landet være i fred.

Skipsbygging

Ferden i vikingskuta til barska vikinger, hverdagslivet om bord, kampen for tilværelsen generelt blir nøye framstilt av forfatteren, som har satt seg grundig inn i disse detaljene. Skipsbygging, og ikke minst stell og vedlikehold av vikingskip har leserne mulighet til å få en grundig innføring i, flere steder i boka.

Den humane siden av vikingtiden

Men det er ikke bare sverdhogg og vill berserkgang på sidene her. Rosenfeld viser også en mildere og mer human side av denne perioden i middelalderen. Kristendommen er på god vei, på godt og ondt, men den tok et oppgjør med den mest brutale volden som herjet At Torgils er den samme hovedpersonen som vi forlot i forrige bok, Merovingernes skatt, er det ingen tvil om, men nå i en yngre versjon, og tusen år tidligere. Disse forsyvningene i tid er med på å gjøre boka interessant, og leserne må selv gå på opptagelsesferd i resten av persongalleriet for å se om det dukker opp flere kjente.

Norrønske vendinger

Boka blir drevet fram av hendelser og beskrivelser, ofte svært detaljerte, og Rosenfeld går ikke av veien for å bruke norrøne ord og uttrykk. Samtlige er forklart bakerst i boka, så her har leserne mulighet til litt kunnskap om den gamle talemåten.

Flere av de gamle norrøne sagaene tar for seg historien om Olav Tryggvason. Rosenfeld har lest det aller meste selv, og han bruker mye av kunnskapene sine derfra når han skriver. Likevel har han valgt å ikke oppgi kilder. På den måten kan han skrive friere, noe han også gjør, men likevel alltid med en rot i de gamle skriftene. Og det er særlig Olav Tryggvason, og hans ettermæle vi som leser får mulighet til å gruble over.

Allmennmenneskelige trekk

Den direkte stilen til Rosenfeld gjør at leserne henger med hele veien. Det er lite eller ingen dødpunkt, men en del detaljer kan kanskje være mest interessant for de allerede innvidde. Ikke dermed sagt at det gjør boka mindre leseverdig. Slutten er åpen, og det blir spennende å se hva neste og siste bok har å fortelle leserne.

Uansett, denne boka gir en reise tusen år tilbake, og tegner et bilde av et samfunn i gryende utvikling mot vår kultur slik den er i dag. Og kanskje vil det også være mulig å kjenne igjen noen allmennmenneskelige trekk ved personene her, som gjør seg gjeldene også i dag.