«Tung tids tale»

Knut Werner Lindeberg Alsén, selvstendig næringsdrivende

Knut Werner Lindeberg Alsén, selvstendig næringsdrivende Foto:

Av

Hvilket ansvar har politisk ledelse i Ås kommune for å holde det private næringsliv flytende?

DEL

Ordfører Ola Nordal fikk under sist formannskapsmøte det litt stusslige oppdraget med å kartlegge hvordan den økonomiske krisen påvirker lokalt næringsliv i Ås. Måle temperaturen, så å si. Noen vil sikkert spørre hvorfor ikke bare arbeide fram tiltak som monner eller peke direkte på tiltakspakker fra Staten, der det fabrikkeres nye på løpende bånd. I stedet for å starte nok en kommunal utredning.

Men saken er den at i dag er det ingen - verken i den politiske eller administrative ledelsen - som har oversikt over hvordan pandemien har besudlet det finansielle grunnlaget til de private arbeidsplassene i Ås. Ingen. Ikke politikerne. Ikke administrasjonen. Ikke NHO. Riktignok har det nye hovedutvalget for næring og miljø – på fritiden vel og merke - hatt kontakt med NHO.

Utvalget tok på eget initiativ- skriftlig til kommunens krisestab via ordfører - en vurdering av en tiltakspakke for lokalt næringsliv. Der ble konkrete tema listet opp. Men temperaturen hos næringslivet mangler. Det man vet, fortelles anekdotisk, mens håret vokser, gråner og fliser seg opp i tuppene. Tannlegen har sogar avbestilt timen mens tennene verker. Vi tør nesten ikke treffes over en lokal pils i frykten for konsekvensen av virus. Selv katta aner uro.

Tema som var oppe i det digitale formannskapet, var altså spørsmålet om det finnes mulighet for potensielle tiltakspakker fra kommunen, til private bedrifter som sliter. Medlemmene la hver segansiktene sine i dype folder og uttrykte både sympati og forståelse til alle bedriftene i Ås som bærer tunge bør. Innledningsvis. Det er jo snakk om naboen, kolleger, bekjente, slekt og venner. Ås er et lite sted.

Men etterhvert ble et nokså samlet formannskap, med rådmannen på laget, med på tydelig å mene at kommunen ikke har penger som kan benyttes til å redde bedrifter. Dette er forståelig. Og dette er alvorlig.

Ås kommune og regjeringen er i dag ute på en seilas sammen, på det globale verdenshavet. Staten står i disse eiendommelige dager i spagaten overfor en situasjon der den med viten og vilje pådrar seg et astronomisk budsjettunderskudd, som i fremtiden må balanseres med uttak fra bankboksen.

Ås kommune det samme, men atmosfærisk. Begge har måttet slakte gullkalven, og er godt i gang med å forberede seg på hvilken måte de skal spise av egne fond (Oljefondet og El-verksfondet) uten at kistebunnen blir for fort synlig. Det advares, vi går inn i magre tider. Minutt for minutt.

Ås er på vei inn i en skjebnesvanger situasjon, om ikke grep tas. Vi nærmer oss mot 100 millioner i kommunalt underskudd. Og det på ett år. Skrekk og gru. Det føles både miskunn og erkjennelse for at kommunen som arbeidsgiver og befolkingens tjenesteyter ønsker å prioritere egne ansatte, foran frisører, tannleger, tannpleiere, snekkere, kelnere, kulturarbeidere, grundere, oppstartbedrifter, drosjesjåfører, fotografer, reiselivsbedrifter, journalister, forfattere, rørleggere, elektrikere, kles- og skoforretninger, bilforretninger, blomsterbutikker, unge med gode ideer osv, osv, osv.

Kommunen vil redde egne arbeidsplasser for å opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud for innbyggerne. Det skjønnes. Noe politikerne i møtet drodlet på, var om administrasjonen kunne finne oppgaver som ikke kostet kommunale penger, noe man kunne anvise til lokalprivatsektor, men «gratis».

Det høres rart ut, men er ikke dumt tenkt. Tankegangen kjenner vi fra den økonomiske depresjonen som ble utløst av børskrakket på Wall Street i 1929 og keynesianismen. Modellen går ut på at staten går aktivt inn i økonomien for å motvirke store konjunktursvingninger. Nå står dette grepet under debatt blant økonomer, historikere og ideologier. Men, under møtet ble det likevel vist til om den kommunale rehabiliteringen og vedlikeholdet, som allikevel skal gjennomføres på årets budsjett, kan forseres til private. Kanskje. Kanskje ikke. Forslaget ble iallfall notert, skjønte jeg. Hva med redusert skatt til de bedriftene som sliter? Uaktuelt, var svaret.

Utsette betaling til kommunen? Eller motsatt: Hva med å utbetale fakturaer før forfall til private kreditorer? Kun hvis kommunen har likviditet (!), var svaret. Det vi så på grumsete skjermer var vilje til dialog. Det er positivt.

Så var det Vitenparken da. Den har skalket lukene og de fleste sitter hjemme som oss andre. Men allerede før Covid19 (vår nye tidsregning), hadde kommunen allerede kuttet 400.000 kroner som gikk til å betjene et flott samarbeid mellom de kommunale skolene og Vitenparken. Godt for kommunen, som sparer i underskuddet. Dårlig for barna som mister et spennende tilbud. Men to ganger dårlig for parken: Når de kommunale pengene uteblir, kommer Vitenparken faktisk inn i en dobbelt skvis som utløser et enda større, negative utslag på inntektssiden. Det kommunale tilskuddet er visstnok ubrytelig knyttet sammen med et tilskudd parken har fått til med departementet.

Når det kommunale tilskuddet uteblir, er sannsynligheten stor for at departementets kran skrus igjen. Dette eksemplet trekkes fram for å illustrere at tiltak henger sammen. Nå har politisk ledelse konsolidert seg i kampen mot corona. Neste fase er å inn i dialog med næringslivet. Det trengs kunnskap, og steiner må snues eller kanskje legges på en ny måte.

Et forslag som egentlig forsvant litt i eteren, var forslaget om at kommunen kan bruke sin innkjøpsmakt. Altså rette sine innkjøp direkte mot lokalt næringsliv. Det er egentlig et svært interessant forslag, som har vært nedfryst noen tiår da EØS-avtalen oppstod. Men slik var det jo i de riktig gamle dager, at man kunne bruke bedriften på hjørnet - med sine fordeler og ulemper. Og før jeg kommer et praktisk eksempel, må jeg advare mot at en slik tanke kan utløse et ideologisk munnhuggeri og et spetakkel uten like av juridiske fiffigheter - og som kan sette fyr på et hvert dannet familieselskap. Disse glørne har ulmet i genene til det norske folk, helt siden reformasjonen.

Så til eksemplet som lett lar seg måle valuta: Blekk, penn og papir må kommunen ha. Uansett. La oss si at dette ble handlet hos de lokale bokhandlerne i sentrum eller på Vinterbro. Penger som allikevel må brukes. Hva ville det betydd for disse bedriften? Finnes sikkert mange andre eksempler å ta av, og regne på.

Selvfølgelig er dette ulovlig, dyrt, usolidarisk mot andre bedrifter i andre kommuner, fylker og land som ikke slipper til. Hva med arkitekttjenester? I Ås har vi en flink, kvinnelig arkitekt - med bred erfaring fra store prosjekter som skoler. Eksempelvis når Åsgård skal kontraheres, kan man styre noe av dette inn mot bruk av lokale tjenester?

Så til spørsmålet om hvilket ansvar politisk ledelse i Ås kommune bør ta for å holde det privat næringsliv flytende. Det vi vet er at vi trenger et lokalt, privat næringsliv i Ås for å holde oss flytende også i fremtiden.

Og så trenger vi gode kommunale tjenester. Derfor er ikke dette tiden for å tenke «de» mot «oss». Havet er urolig, selv om vi seiler som private eller i offentlighetens tjeneste. Kanskje den beste medisinen mot arbeidsledigheten som gløder, er å opptre samlet i dialogen. Underveis kan vi ta med oss dikternes ord fra 1945, som er fortsatt like aktuell «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.». Svaret på spørsmålet overlater jeg til politikerne å svare på.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags