Gå til sidens hovedinnhold

Vi må snakke mer om 22. juli

Konsekvensene kan bli så store og fatale at vi ikke har råd til å la være

I år er det 10 år siden terroren rammet, på Utøya og i regjeringskvartalet. Den umiddelbare reaksjonen var samling og rosetog, men i etterkant har det vært uenighet om konsekvenser og håndtering. AUF, som var et av to hovedmål for terrorangrepet, har følt at de har stått alene i årene etterpå med sine krav om tydeligere oppgjør med høyreekstremisme og holdningene som lå bak terrorangrepet. AUF burde ha fått mer støtte.

De samme holdningene finnes fortsatt i beste velgående og kommer til syne i kommentarfelt og nettfora. Rasisme har også ført til nye terrorforsøk, som det mislykkede attentatet mot en moske og drapet på en jente fordi hun var adoptert til Norge. Det er mye å ta tak i og vi kan ikke ha noe tankepoliti som er overalt. Men lederne i samfunnet vårt kan ta ansvar og vise at høyreekstremistiske holdninger og konspirasjonsteorier ikke er velkomne. Her har mange vært for slappe de siste 10 årene.

22. juli avdekket svakheter ved vår nasjonale beredskap. I ettertid har beredskapen blitt gransket og politiets beredskapsstyrke har fått et nytt anlegg på Kolbotn. Sikkerheten ved mange institusjoner er skjerpet, men den nasjonale beredskapen er fortsatt ikke god nok. Koronapandemien tok landet på senga, selv om en pandemi var den mest sannsynlige risikoen vi sto overfor. Koronakommisjonen sin konklusjon om mangelfull beredskap bør få konsekvenser. Uansett hvem som danner regjeringen etter valget, så er oppgaven klar.

Vi må snakke om 22. juli. Hva som skjedde på selve dagen og det som skjedde eller ikke skjedde etterpå. Det er positivt at vårt nasjonale traume behandles på stadig nye måter, blant i form av bøker, filmer og dokumentarer. For mange vil det være vondt å få dratt frem minner på nytt, men det er nødvendig å snakke om.

– Vi har hatt berøringsangst fordi vi ikke har orket eller turt, sier Jørgen Watne Frydnes til ABC Nyheter. Han leder driften av Utøya og har et viktig poeng.

Tiden leger ikke alle sår, men vi kan forebygge at det skapes nye. Terroren kan ramme igjen, vi må ikke være naive. Fascismen lever blant oss og den må bekjempes aktivt.

Konsekvensene kan bli så store og fatale at vi ikke har råd til å la være

Kommentarer til denne saken